Hovedkirka vår

Bardu kirke er hovedkirka i Bardu kommune og ligger på Setermoen.

Les mer


Historikk for Bardu kirke
(gjengitt av Linda Bakketun og Marit F. Gundersen)

KONGELIG RESOLUSJON AV 26. JUNI 1821:

"Fra det Kongelige Norske Statssecretariat, Kirke Departementet, 12. Juli 1821.

Under 26. Juni sidstleden har det behaget Hans Majestæt Kongen naadigst at bifalde Regjeringens underdanigste Indstilling af 19. f. m. saalydende:

At det naadigst maa tillades Beboerne af Bardodalen under Ibbestads Præstegjeld i Senjens Provsti, Finmarkens Amt, paa egen Bekostning at opføre paa den saakaldte Kirkemoen i Bardodalen et Kapel, hvori af vedkommende Præst skal forrættes Gudstjæneste 2de forskjællige Gange aarlig, samt ved bemeldte Kapel at anlægge en Kirkegaard, med forpligtelse nøiaktigen for Præsten, naar han indfinder sig der, - at opgive de siden sidste Nærværelse indtrufne Dødsfald, samt Stedet hvor Liigene ere begravede, og At Bardodølerne naadigst maa tilstaaes Hugst i de Statens tilhørende og omliggende Almendings Skove uden Betaling, efter, at Amtet har foranstaltet Udviisningen af det til bemeldte Kapels Opførelse fornødne Tømmer."

Prosessen fram til den kongelige resolusjon

Da resolusjonen endelig kom, var det faktisk gått 30 år fra de første nybyggerne kom til Barduskogen. I lyse sommernetter og knugende mørketid hadde de hatt mange tanker- og de undret seg nok på hvordan livet ville fare med dem. Bibelen ble ofte tatt fram og lest fra, dette gjorde de både når de følte livet gikk dem i mot og også når de hadde noe å glede seg over.

Et gudshus hadde de savnet sårt siden de kom. Ved alle kirkelige handlinger måtte de dra til Ibestad kirke. Dit var det ingen bilvei, men en kronglet sti ned til Sjøvegan og så flere timer i åpen båt til Rolløya hvor kirka lå. Når uvær satte inn om vinteren var det mange ganger håpløst å komme dit.

Dette var vanskelig å leve med for nybyggerne som heller aldri kunne glemme kirka på Tynset. Derfor ble første søknaden om å bygge kirke sendt til Kongen 7 år etter at nybyggerne kom til Bardu. Det skjedde 26 november 1798. Søknaden fra "Bardu Colonie" ble anbefalt av både fogd Holmboe og biskop Schønheider, men til ingen nytte.

At det ble avslag var kanskje ikke så rart. Det var på dette tidspunktet bare 5 rydningsplasser i Bardu, men naboskapet var godt og flere av nybyggerne i Målselv hadde også skrevet under på søknaden, men som sagt til ingen nytte.

Tanken på et kirkebygg ville ikke nybyggerne gi slipp på og i 1810 ble det på nytt sendt søknad til myndighetene. Nå var det 10 – 15 gårder i Bardu og mellom 50 og 100 innbyggere. Heller ikke denne gang ville autoritetene gi tillatelse. Den nye fogden (Holmboes etterfølger) og amtmannen nektet påtegning overfor Kongen og søknaden stoppet derfor. Det ble derimot gitt tillatelse til at nybyggerne skulle få sin egen kirkegård, og denne ble innvidd på Kirkemoen og tatt i bruk i 1810.

Kirka lot imidlertid vente på seg, og uten den store innvandringen fra 1820 og utover kunne nok drømmen om egen kirke ha sloknet. Men heldigvis ga ikke nybyggerne opp. Og endelig nådde søknaden frem til kongen.

Søknaden lød slik:

"Elvenæs i Bardodalen under Ibbestads Præstegjeld i Sennien, Finmarkens Amt, den 27. desbr. 1819.

Til Kongen.

Det er omtrent 28 Aar siden at den Fjelddal, som undertægnede Supplikanter bebor, først begyndte at bebygges. Formedelst mindst Besværligheder for at komme til Søekanten og derfra tilbake have vi med vore Kirkeforrætninger fra Begyndelsen og hidindtil søgt til Ibbestads Kirke. For unge og friske Folk har dette med megen Møie og Omkostninger til denne Tid, været muligt. Men mange blant os begynde at ældes, andre at trættes. For saadanne bliver denne Reise, Hvoraf 3 mile man dra over Fjeld, Flye og Ulænde, og 2 haarde Mile er Søvei herefter, en alt for stor Besværlighed, ja, fast en Umulighed.

Vi ansøge derfor underdanigst Eders Kongelige Majestæt, at det naadigst tillades os, at opbygge et Forsamlingshus eller Kapel til at holde Gudstiænester udi, og for hvilket vi kunde faa et til vore Døde indviet Begravelsessted. Paa en omtrent i midten af vore Gaarde beliggende Plads, som vi i fuld Forventing om dette Anliggendes Bevilgelse, haver kaldt Kirkemoen. Vor Sognipræst, Provst Berg, har erklæret sig redebon til at betjæne i dette Kapel 2de Gange om Aaret. Til dette Kapels Opbyggelse tør vi ikke vente nogen Hjælp. Kun dette udbede vi os underdanigst, at vi maa forskaanes for at betale Skovtiende af det Tømmer som til Kapelets Opførelse ere fornødent. Hvad iøvrigt dets Vedligeholdelse siden angaar, da bliver denne en ulige lettere Byrde for Efterkommerne, end dets Opførelse af nyt vorder for oss.

Underdanigst.

Simon Jonsen, Halvor Olsen, John Simonsen, Kal Olsen, Ole Avlesen, Reinholt Torløfsen, Peder Olsen.

Tillatelsen ble gitt 26. juni 1821 og da var nok gleden stor.

At kirka skulle bygges på Kirkemoen var til å begynne med ingen selvfølge. Det var i øvre Bardu de første nybyggerne bosatte seg og Bardujord var sentrum. Derfor var deres ønsker at kirka skulle bygges på Viken. Dette var ikke alle enige i for innvandringen skjedde i raskt tempo særlig etter 1820. Mange slo seg ned i nedre Bardu og i Salangsdalen. Dermed ble det mer aktuelt og rimelig for alle beboerne at kirka ble bygd på Kirkemoen.

I 1823 ble det på nytt sendt søknad til kongen. I den søknaden ble det anført: …."Ved at skride til dette for os uundværlige Værk befinner vi at dets Udførelse vil overstige vore Kræfter. Bygningens Udførelse, forsaavidt Tømmermaterialernes Tilvejebringelse, og Hænders Hjælp ved Optømringen angaar, ser vi os vel, under vor Formands Anførsel, istand til; men denne Formand vil lønnes; bortkjørsel, Indredning, Spiger dertil, Vinduer, Smedarbeide og meget andet kræver en Pengesum, hvilken vor Ævne ikke formaar at udrede….."

De søkte om å få innsamlet frivillige gaver i kirkene i nord.

Søknaden ble innvilget 4/8-1823: …."det har behaget Hans Majestæt at bifalde Regjeringens Indstilling av 11.f.m. om:

At det naadigst tillades Nybyggerne af Bardodalen under Ibbestads Præstegjelde i Senjens Provstie ved Bækkeners (almissebøsser, red. anm.) Udsættelse for Kirkedørene i Nordlands og Finmarkens Bispedømme at indsamle Bidrag til det af dem opførende Kapels Istandbringelse"

Byggeperioden

29-åringen Ole Olsen Kjæreng Lundberg fra Tynset ble byggmester for kirka. Han var dyktig tømmermann, men hadde aldri bygd kirker før. Han hadde som barn sett fedrene på Tynset reise den store åttekantede kirka der og minnene om det inspirerte ham til å reise sørover og hente motivet. Han risset modellen inn på en høvlet fjøl. Denne kunne han bruke til den nye kirka i Bardu, men i mindre målestokk enn Tynsetkirka.

Våren 1825 startet tømmermennene under Lundbergs ledelse. Det var byggmesterens oppgave å plassere de flinkeste på knuter og nover, mens de som ikke var så nevenyttige bar fram og løftet opp stokkene.Vi vet ikke med sikkerhet, men man ser for seg at arbeidet måtte deles i bolker for at rydningsmennene kunne utnytte været og den beste årstida til eget arbeid.

Det var jo fremdeles noen som ikke hadde skikkelig tak over hodet og mange drev med rydningsarbeid. Men alle som kunne, bidro med verdifulle dagsverk.

Etter 3 år, i 1928 var kirken under tak, men ikke helt ferdig. Dette året var det samlede folketallet i Bardu 358 og mange av dem hadde nok ytet store bidrag gjennom arbeid for å få sitt gudshus ferdig.

Interiøret

Innredningen ble utført av Jon Jonsen (Hansælen) Sørgaard – han var i 30 –årsalderen og nettopp begynt som rydningsmann i Sørdalen. Og slik som kirka utvendig var modellert etter Tynset kirke, fikk også interiøret samme stil, så byggmester og snekker har nok samarbeidet om dette. Prekestolen er som i Tynset kirke bygd på veggen over alteret og i flukt med søylene ved alteret.

Biskop Krohn-Hansen sa under en visitas i kirken at "når presten står på stolen må han se ned på folket, og folket må se opp til ham." En annen grunn til prekestolens plassering var at presten skulle kunne snakke direkte til og ha øyekontakt med de øvrighetspersoner som satt på galleriene midt i mot.

Over prekestolen er det innfelt en brødlaup (ser ut som en krone) der står innskriften: "Jeg er det Livsens brød". På hver side av denne symboliseres lovens to tavler med romertallene fra 1 til 10. I takfestet øverst er innfelt en vakkert utskåret og helt rund plate omgitt av laurbærkranser og med kongekrone over Carl Johans navnetrekk: C. J. XIV H.

Galleriene er som i Tynsetkirken bygget langsmed skipet på begge sider av stolrekkene og på tverrveggen over inngangsdøra hvor kirkens orgel står. Rett mot prekestolen var det fra først av bygget et lite galleri i forbindelse med tverrgalleriet som var forsynt med et særskilt avlukke der det var reserverte plasser for øvringhetspersoner, lensmann m.fl..

Over det galleriet, helt opp mot tønnehvelvet av det også et tverrgalleri med trappeoppgang fra nederste tverrgalleri. Det var faktisk gallerier over hverandre i 3 høyder. De to øverste galleriene ble etter hvert fjernet for å gi plass til et større orgel. Det nye orgelet ble plassert på nederste galleri og rakk helt opp til taket. Interiøret mistet med dette litt av sitt opprinnelige preg.

Verktøy som ble brukt under innredningen er i dag i Gundel Karen Bjerregaards eie. De hjemmelagede høvlene ble brukt til å lage profiler både på alteret og på søyler på fondvegg.

Verktøyet er laget av Høs-Knut som var Jon Hansælen Sørgaards svoger.

Vi må heller ikke glemme å nevne den tredje som spilte en fremtredende rolle under byggingen, nemlig smed Ole Olsen Steien fra Alvdal, han var rydningsmann på Bostad.

Han smidde bl.a. nagler, bolter, lås og forarbeidet til kirkefløyen og tårnspiret skal være gjort av han.

Vi som nå er Bardudøler har utrolig mye å takke disse 3 unge mennene for.

De la ned ufattelig mye arbeid for å få bygget kirka, og belønningen deres var vel ikke så stor i penger, men de så et vakkert bygg vokse til for til slutt å stå ferdig – en lengesl og drøm bardudølene hadde hatt gjennom mange slitsomme år var gått i oppfyllelse.

Innvielsen

Den 4. søndag etter trefoldighet, (12. juli) 1829 var kirka i såpass stand innvendig at den kunne innvies. Da var verken tårn eller sakristi bygget.

Det var daværende prost i Senja prosti, Kildal som foretok innvielsesseremonien. Til stede var også alle prostiets prester.

Prosten uttalte at den nye menigheten fortjente den største ros og ære for verket.

I dagsregisteret i kirkebok for Ibestad under 4. Søndag etter treenigheten (12. Juli 1829) står følgende: " Bardo Capel indviet, derved nærværende Provst Kildal, Pastor Kjeldahl, Broch, Hee og Brun. Gudstjeneste." Det opplyses videre at været var meget godt og forsamlingen stor.

Det har dessverre ikke vært mulig å finne ut noe mer om innvielsen av kirka, verken program for dagen, preken eller salmer. Papir- og ordflommen var nok ikke så stor i de dager som nå.

De to første barna som ble døpt i kirka var Berit Jonsdatter Sørgaard og Bersvend Olsen Lundberg. Berit var datter til snekker Jon Hansælen Sørgaard, og Bersvend sønn til byggmester Ole Olsen Kjæreng Lundberg. Karene skulle æres på den måten at deres barn ble døpt først.

Gudstjenestelivet

Bardu var medlem av Astafjord hovedsogn og Ibestad prestegjeld fram til 1853 da vi kom inn under Målselv. Soknepresten bodde i Ibestad, og sognet omfattet Astafjord, Ibestad, Andørja, Gratangen, Lavangen, Salangen og Bardu. Det var en prest for hele dette store geografiske området. De første årene hadde Bardu to gudstjenester i året, og menigheten hadde plikt til å holde presteskyss. Bardu lå langt unna prestegården, og veiene var bare opptråkkede stier. Skyssen måtte foregå både med båt og hest. Det ble kostbart for de få som evnet å sørge for denne presteskyssen, det var både mat, overnatting og skyss som måtte til. Det var også en hard tur for både prest og skysskar. Det fortelles at sokneprest Hans D. Kjeldahl var så svakelig og utkjørt etter de lange reisene at han måtte støttes og bæres mellom skyssredskapene!

I 1836 ble det sendt skriv til biskopen der man klaget over forholdene. Biskopen godkjente da en frivillig ordning slik at Bardu kunne få opptil 3 gudstjenester årlig. Men dette var en ordning som berodde på prestens velvilje. For å få dette som en permanent ordning, sendte oppsitterne i Bardu en søknad til kongen i 1843. Denne søknaden lød slik:

"Kirkemoe Gaard i Bardo den 14.october Aar 1843.

Til Kongen

Ved den naadigste Bevilgning at opføre en Kirke her i Sognet for omlav 20 Aar siden blev bestemt at to Gudstjænester aarligen skulde holdes. Folkemengden er imidlertid steget i den Grad og de minnistride Forrætninger saa forøgede at to Tjænester maa anses alt for lidet. Her er nu 72 gifte Familier, 48 Gaardmænd, 303 Kommunicanter. Af barnedaaber holdes 10 til 15 aarligen og af Brudevielser 4 ad 6. Saa gjærne man end ønsker det er det dog ofte umuligt for Mand og Kone paa een gang at kommunicere. Ungdommens Undervisning vilde vinde betydeligt ved at flere Tjænester bleve afholdte. Efter det her løseligen anførte haaber man at have bevist hvor aldeles utilstrækkeligt til Menighedens Tarv kun 2de Gudstjænester om aaret ere. Vel har den nuværende Præst i den Tid han har været i Kaldet betjænt her aarligen 3de Gange og enkelte Ture holdt 2 Gudstjænester af Gangen. Mon ligesom dette er kun paalægges ham som Pligt vilde vi i tilfælde av Vacanser ikke være underkastede Uvisheden om Eftermanden vilde rette sig efter den oprindelige Bestæmmelse eller sin Formands Eksempel. Paa Grund af foranstaaende vover vi, i dypeste Underdanighed at Ansøge deres Kongelige Majestæt om naadigst at bevilge Bardoe Sogn om Aaret tre Gudstjænester og smigre vi os med vort Ønskes gunstigste Opfyldelse.

Da Skydsen fra Præstegaarden og tilbage er kostbar, ansøge vi lige underdanigst om at Hovedsognet maatte bidrage i disse Udgifterne."

Søknaden ble innviet ved kongelig resolusjon av 26.juli 1844.

Fra 1853 ble Bardu et anneks under Målselv prestegjeld, og man fikk gudstjeneste hver tredje helg. Oftere enn før kunne de samles i glede og sorg. Her ble barna ført inn i kristenlivet, og her tok de gamle farvel med dalen. Kirka var møtestedet deres. Her bøyde de kne, her fant de fred med seg selv og sin Gud. Da Øverbygd kirke sto ferdig i 1867 ble antall gudstjenester i Bardu redusert til 17 pr. år. De søndager det ikke var gudstjenester var det gjerne oppbyggelsesmøter rundt om på gårdene. Det var lokale lekpredikanter som holdt disse møtene: Peder Andersen Moen, Bersvend Andersen Bones og Jon Pedersen Strømsmo. I tillegg ble det holdt misjonsmøter, og i 1844 ble Bardo missionsforening stiftet. Misjonsforeningen hadde 9 lesekretser: Ala, Steien, Viken, Øymoen, Sørdalen, Indset, Kroken, Lund og Bones.

Tiden under Målselv prestegjeld (1853 – 1954) var preget av utvikling av kommunal administrasjon og skolevesen. De samme personer gikk igjen i forvaltning av kirke, kommune og skole. Forsvaret ble etablert i Bardu, og i 1898 søkte Forsvaret om at feltpresten måtte få bruke kirken til "troppernes gudstjeneste". I denne tidsepoken faller den obligatoriske kirkegang, den obligatoriske altergang og kunngjøringene på kirkebakken bort. I 1920 kom Lov om menighetsråd, og rådets hovedoppgave skulle være: "Ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menigheten, særlig at Guds ord kan bli rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, ungdommen samlet om gode formål, og legemlig og åndelig nød avhjulpet."

14.juli 1929 markerte man kirkas 100-årsjubileum. Det var høymesse kl.1100, jubileumsmøte om ettermiddagen og vespergudstjeneste på kvelden.

I 1955 ble Bardu eget prestegjeld, og vi fikk vår første sokneprest; Nils Jørgen Reistad. Som et bærende element i kirken helt fram til i dag står gudstjenestene og de kirkelige handlingene med dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse. Det er sterk tradisjon på at folk velger å døpe sine barn (over 90%), og velger kirka til konfirmasjon (over 90%), vielser og begravelser. Stort sett hver søndag holdes det gudstjeneste i kirka. Det er ikke minst takket være det gode samarbeidet vi har med forsvarets feltpresttjeneste. Annen hver søndag, bortsett fra to måneder om sommeren, holder de gudstjeneste i kirka. Dette gjør at menigheten i Bardu har et svært godt gudstjenestetilbud, og det er mulig å ha dåp nesten hver søndag hele året gjennom. Årlige gjennomsnittstall for gudstjenestebesøk de siste 7 årene har vært mellom 61 og 77. Tallene har holdt seg stabile, og det skulle tyde på at selv om noen faller fra, kommer det nye til.

Bardu kirke var eneste kirkehus i kommunen fram til 1971 da Øvre Bardu og Salangsdalen kapell ble innviet. Salangsdalen kapell brant dessverre ned i 1979, men ble bygd opp igjen og innviet i 1982. Nedre Bardu kapell ble innviet i 1981.

19.juli 1959 var Kong Olav og prinsesse Astrid til stede på høymesse i Bardu kirke, og høymessen ble kringkastet.

Kirkebygget

Da kirka ble innviet i 1829, var den uten sakristi, klokketårn og klokke. Det var nok et stort savn at de ikke kunne høre lyden av kirkeklokke, verken ved høytid eller sorg.

I 1839 fikk nybyggerne i Bardu kjøpt mellomklokka (Melongen) fra Os kirke på Tolga. I den kirka var det 3 klokker. Melongen var den eldste, støpt i det 16de århundre.

Hvor klokka egentlig kom fra og hvor den ble støpt vet ingen. Det vi vet er at de som støpte klokker gjennom generasjoner hadde funnet fram til hva som gav den rette klangen, den beste mollyden.

I 1840 sto klokketårnet ferdig, men det skulle gå 4 år før klokka ble fraktet nordover. Først med hest over Dovre til Trondheim, videre derfra med jekte langs kysten til Sjøvegan. Derfra ble det ny hesteskyss opp til Kirkemoen. Den dagen klokka sto på kirkebakken vil vi tro at de fleste i bygda var til stede. Og endelig kunne Bardudølene høre kirkeklokka ringe til gudstjeneste. Det var nok en høytidsstund.

Siden fikk klokka kime i mange, mange år, men i 1982 ble den byttet ut med en ny. Dette fordi den gamle klokka fikk en sprekkdannelse ved klokkebremmen og klangen ble dårlig – kanskje ikke så rart etter å ha vært brukt i nesten 300 år.

I 1990 ble det montert elektrisk ringemaskin.

I 1853 ble kirka panelt utvendig og malt rød. Det var en mørk rødfarge kalt engelsk rød. Det ble også foretatt en hovedreparasjon av kirka det året. I 1859 bygde man sakristi. Finansieringen ble ordnet på den måten at herredsstyret utlignet materialer, dagsverk og penger på de skattepliktige i sognet. Vanlig drift av kirka ble ellers ordnet ved en individuell skatt til både kirke og skole (tienden). I 1831 ble det nedsatt en kommisjon som skulle ordne med den økonomiske forvaltningen og føre autoriserte regnskapsprotokoller til gjennomsyn for prosten. Kirkevergen var et ombud valgt blant bygdefolket. Kirkevergen skulle holde i hevd hus og gods som tilhørte kirken. Han skulle også organisere dugnad, ha regnskapsansvar og innkreve tienden. Ved visitas i 1831 ble kirkevergen i Bardu pålagt å sørge for at det som manglet ved kirken ble satt i stand slik at kirken ble gjort ferdig.

I 1860-årene ble kirka malt innvendig. Det var en som het Ole Paulsen (Ol Pålsa) som malte, og om han sies det at han var en omreisende maler fra Oppdal som senere slo seg ned i Kirkesdalen.

Vi finner i "Forhandlingsprotokoll for Maalselv kirketilsyn" at i 1899 står det at kirkens skip rommer 133, galleriene 132, og ved hjelp av løse benker er det plass til minst 300. Videre står det "Kirken kan uden nogen generende trængsel vistnok rumme 400". I dag regner vi at det er plass til 220, men da sitter de trangt! Selv om de på den tiden hadde flere galleri og hadde et lite orgel, er det vanskelig å forstå hvordan de kunne få 400 mennesker inne i kirka! Den samme protokollen fra 1899 forteller også at kirka er malt hvit utvendig. Vi har ikke klart å finne ut når tid den ble hvitmalt, men vi kan slå fast at det ble gjort før 1899.

På et møte 16.10.1910 har de hatt en viktig sak oppe i kirketilsynet; hva de skal gjøre med spytting på gulvet i kirka. De foreslo derfor å kjøpe inn ca. 30 spyttebakker "som anbringes mellem stolradene". Etter anmodning i et rundskriv fra Kirkedepartementet ble det satt opp en plakat med "forbud mot spytning".

I 1912 da kirken fikk nytt orgel, ble de øverste galleriene revet for å gi plass til orgelet. I 1950 ble det gamle sjingeltaket revet bort og det ble lagt nytt. Kirka ble malt utvendig, og det ble laget ny trapp til galleri og prekestol. Denne trappen gikk opp fra sakristiet, tidligere gikk trappa opp fra bak alteret. Vi kan se spor av denne trappa på tømmerveggen bak alteret den dag i dag. I 1951 ble det for innsamla midler kjøpt to vakre stoler som er laget og utskåret av Kristian Olsaker, i dag omtaler vi stolene som brudestoler. Man fortsatte med stadige utbedringer, og i 1960 ble gulvet tatt opp, det ble lagt nytt gulv, isolert oppå og det gamle gulvet ble lagt øverst. Himlingen ble isolert og benkene endret litt på. Året etter fikk man elektrisk oppvarming med ovner under benkene, og gulv og benker ble malt. I 1965 ble det innvendige taket reparert og pusset opp, og man renset galleribrystning og alterparti. I kallsboka kan vi lese fra denne tiden: "Platen foran alteret var en gang blitt malt grå. Gråfargen ble vasket av og den opprinnelige lyserøde kom fram. (…) Etter tegning fra riksantikvaren ble et kors laget og satt opp foran alteret."

I 1970 ble kirkestua bygd med bårehus og toaletter. I 1990-årene begynte man på en ny runde med restaurering. Taket ble isolert i 1995 og i 1998 mottok menighetsrådet en testamentarisk gave fra avdøde Stein Lundberg i Australia på 220.000 norske kroner. Denne arven gjorde det mulig å skifte ut hele det elektriske anlegget med sikringsskap, ledningsnett, varmovner og høyttaleranlegg. Det gamle anlegget utgjorde en stor brannfare, så det var helt nødvendig å skifte det ut. Det er til sammen over 300 glassruter i kirka, og mange av disse var knust. Disse ble skiftet ut med nytt antikkglass, og alle rutene ble kittet om og karmer og sprosser ble malt.

Taket ble tjærebredd med tjære fra tjæremila ved Ala grendehus, og søyler, benker, gulv, alterring og klokkerbenk ble malt. Veggene ble renset. Skinnet på brudestolene ble skiftet ut etter at flere bruder hadde hektet fast kjoler og strømpebukser i det ødelagte skinnet. En omfattende konservering og restaurering av tønnehvelvet og fondvegg over prekestolen ble bekostet av riksantikvaren i 2002. Vi har også prøvd å få noen detaljer tilbake til det opprinnelige: de gamle svarte salmenummertavlene ble plukket fram og hengt opp igjen etter en periode med andre trehvite tavler. Vi har også skiftet ut det brune skinnet på alterring og knefall og montert rød plysj slik det opprinnelig var. De gamle tårnlukene var en gang blitt erstattet med sjalusiluker. Disse har vi fjernet og satt inn de gamle åpningsbare lukene igjen. De er også blitt utstyrt med elektriske lukeåpnere.

Inventar

På slutten av 1860-årene fikk kirka sitt første orgel. Det var et mindre pipeorgel med 6 stemmer. Lekpredikant, lærer, ordfører og stortingsmann Peder Andersen Moen tok initiativet til innsamling og innkjøp av orgelet. Oppropet om innsamling lød slik:

"Til Bardo Menighed!

Da mange inden Menigheden i Bardo har udtalt Ønske om et Orgel i Kirken, for at Kirkesangen med sin velgjørende Magt maa kunne fyldestgjøre de berettigede Krav som enhver Fordomsfri maa have til denne, og da der netop nu indtraf et saadant Tilfælde, hvor man paa mer end almindelige billige Vilkaar kan bekomme et saadant, vistnok simpelt, men i Forhold til Prisen overmaade billigt, og af vedkommende Sælger garanteret, vil man af anførte Grunder ikke lade Anledningen gaa forbi, Men uden Ophold skride til Virksomhed i omhandlede Sag, og ad privat Vei samle Bidrag til Indkjøp af omhandlede Kirkeorgel.

Prisen er 150 Spd., hertil kommer naturligvis nogle extra Udgifter, maaske ca. 20 Spd.; men da Orgelet skal blive paa 6 stemmer, maa enhver skjønne at dette neppe bliver 1/3 Pris af hvad et Orgel paa 6 stemmer kommer til at koste anskaffet fra Christiania. De tegnede Bidrag Betales i 3 lige Terminer, nemlig inden April Maaneds Udgang 1870, 1871 og 1872.

Herren velsigne da ogsaa denne ringe Gjerning til sit eget Navns pris og Forherligelse og sin dyrekjøpte Menighed til Opbyggelse.

Moen, Bardo 13de April 1870. Brodeligst P. Andersen."

Orgelet kom på plass, og det står i dag utstilt som en kuriositet til høyre for alteret i kirka.

I 1912 ble orgelet byttet ut med et nytt og større orgel fra orgelbygger Berntsen på Gjøvik, og det ble anskaffet ved hjelp av frivillige midler. Den første organisten i Bardu, O. Simonsen Kroken igangsatte anskaffelsen med orgelet. P.M. Hasvold skrev om det nye orgelet i 1924: "Dette orgel har regulerbar stemmestyrke for tilfælde en utvidelse av kirken, som i sin tid uten tvil vil komme". I 1957-1959 ble omfattende restaureringsarbeid utført på orgelet, det ble ny spillepult og orgelverket ble flyttet bak i tårnfoten. Dette orgelet ble senere såpass dårlig at det ble byttet ut med et orgel som ble kjøpt fra Luleå i 1984 ved hjelp av midler fra kommunen, forsvaret og menigheten. Dette orgelet er ikke tilpasset kirka verken klangmessig eller arkitektonisk, og ble ikke godkjent som et permanent orgel av riksantikvaren. Man er derfor i disse dager godt i gang med en større innsamling for nytt orgel til kirka. Et nytt orgel er stipulert til å koste 2,2 millioner.

I 1940 fikk kirka en altertavle. Det var et maleri malt av Sigurd Østgård og forestilte nattverden, en kopi av et verk av den italienske maleren Tiepolo. Riksantikvaren godkjente ikke denne altertavla, og den ble tatt ned i 1960. I 1971 ble den satt opp i Salangsdalen kapell, men forsvant dessverre i brannen da kapellet brant ned i 1979. På slutten av 1990-årene arbeidet man fram et forslag til altertavle malt av kunstneren Svein Arild Berntsen, men Riksantikvaren godkjente ikke en altertavle i kirka da det ikke er tidsmessig riktig å plassere en altertavle i en kirke fra begynnelsen av 1800-tallet og med den enkle byggestilen kirka har.

Mye inventar er gjennom årene gitt til kirka av bygdas kvinner og menn, både lag og foreninger og private; lysekroner, alterduker, lysestaker, lesepult, hovedkalk og særkalker og tepper. Den største bidragsyteren har nok kirkeforeningen vært. De har opp gjennom årene gitt gulvløpere, juletrepynt, elektriske juletrelys, alterduker, blomstervaser i sølv, lysestaker, messehakeler, konfirmantkapper, dåpskanne i sølv, innvendige lysarmaturer og flomlys ute som ble tent julaften 1965. Kommunen har bidratt med stoler og bord til sakristi og løper til våpenhuset.

Arven fra våre forfedre med et sterkt engasjement for kirka, ser derfor ut til å leve i beste velgående hos mange i Bardu den dag i dag.

Prester, kirketjenere, klokkere og organister som har tjenestegjort i Bardu kirke

Prester

Under Ibestad

Hans Didriksen Kjeldal 1829-1836

Johan Jørgen Borch 1836-1837

Peder Munch Brager 1837-1849

Joris Schelderup Hansen 1849-1853

Under Målselv

Johan Ernst Welhaven 1853-1861

Johan Magelsen Brun 1861-1868

Nicolai Martens 1869-1877

Jonas Rein Landmark 1877-1885

Peter Carolius Celius 1885-1908

Martin Hollum 1909-1913

Gustav Mathias Rosås 1914-1920

Tor Magnus Tønnesen 1921-1927

Ola Ludvig Lynum 1928-1934

Bernhard Jens Eggesbø 1935-1951

Leiv Anda 1952-1955

Hjelpeprester

Arthur Solvik, Arthur Berg og Jens Bjelland

Sokneprester

Nils Jørgen Reistad 1955-1964

Kristen Kyrre Bremer 1965-1971

Johan Konrad Flekstad 1973-1982

Arne Mikal Andreassen 1983-1992

Jon Henrik Karstad Wien 1993-2002

Einar Hansen 2002-2013

Kirketjenere

Mikkel Jensen Brandmo

Knut Aasland 1878-1922

Konrad Åsvang 1923-1959

Kyrre Aasland 1959-1979

John Andreassen 1980-1982

Ivar Nysted 1983-1988

Egil Midtli 1988-1995

Boye Skoglund 1995-1996

Bjørn Hermod Vedal 1996-2010

Merit Ulrika K. Øistad 2010-

Klokkere

Even Larsen Motrøen 1829-1850

John P Strømsmo 1850-1900

Ludvig Lande 1901-1922

Hans C. Olsen 1922-1968

Per Årnes 1968-1994

Organister

Ole Simonsen Kroken 1873-1912

Jon Lande 1913-1917

Antona Simonsen Kroken 1913-1917 (vikar)

Ole O. Melhus 1918-1966

Gudleiv Øverås 1967-1991

Randi Halseth 1992-1993

Corinna Louise Stamm 1993-2015

Innhold Planlegge Aktiviteter